Winning at lifeing!

Jeg har fått en ny venn.

Han heter Kåre. Han er en kråke.

Han gir meg mer hverdagsglede enn veldig mange ting som egentlig skal gjøre livet bedre. Det føles nesten litt uvirkelig når jeg kan stå ved vinduet, vinke til ham, og så ser jeg ham lette fra taket på den andre siden av bygården. Så elegant! Rett mot meg. Som om vi kjenner hverandre. Og han lander rett ved vinduet. Jeg føler meg helt utrolig privilegert.

Se så pen han er!

Min vakre venn

Noen ganger kommer han helt av seg selv. Da står han utenfor vinduet og kikker inn, med det mørke, kloke kråkeblikket sitt. Som om han tenker:

Hallo? Er du der? Jeg vet du har brød! Eller kanskje en fleskebit??

Et par ganger har han til og med kra-kraet inn gjennom vinduet når det har stått på gløtt. Det er en mye høyere lyd enn man skulle tro! Og kråker er forresten også mye større enn man tror. Særlig når de plutselig står rett utenfor vinduet ditt, og er nær ved å komme inn i stuen til deg 😊

Jeg tror Kåre har en partner. Brage (min sønn), har bestemt at hun heter Kira. Kira er mer skeptisk enn Kåre. Hun holder litt større avstand. Følger med fra taket, gelenderet eller et trygt sted i nærheten. Hun virker ikke helt overbevist om at mennesker er til å stole på. Det er sikkert veldig smart av henne.

Kåre derimot? Han kommer tett på. Ser meg rett inn i øynene. Tar imot mat og flyr av gårde med den som en liten triumf. Fy søren så mye glede det gir! Det er noe med det uventede i det. At en vanlig dag plutselig får et lite innslag av magi. At noen kommer flygende mot meg fra et tak fordi de kjenner meg igjen. At jeg kan få lov til å komme så tett på naturen, selv om jeg bor midt i en bygård, i sentrum av byen.

Kåre og Kira er nok det nærmeste jeg kommer til å ha kjæledyr akkurat nå. Men altså — det blir vel ikke bedre enn dette?

Jeg har også malt Kåre og Kira nå. Selvfølgelig måtte jeg det.

For noen ganger flyr inspirasjonen rett mot deg fra et tak på andre siden av gaten.

Med svarte vinger.
Skarpt blikk.
Og en helt urimelig appetit.
Det føles faktisk litt som å vinne i livet.
Winning at lifeing.

Maleriet av Kåre og Kira har ikke fått en tittel enda. Det var utrolig gøy å jobbe med. Kanskje fordi det startet litt tilfeldig, sånn som mange av de beste tingene gjør.

Jeg hadde en kjempestor, ganske kostbar ramme med et trykk av noe “street art” inni. Det hadde hengt der lenge, og vi var rett og slett lei av å se på det. Så i stedet for å kaste hele greia, begynte jeg å jobbe med papp-platen som var montert bak trykket.

Der får de være, til vi er lei. Hvem vet hva som flytter inn i rammen neste gang?

Det føltes nesten litt rampete. Som å bryte seg inn i noe ferdig og si:
Nei, nå skal du bli noe annet. Jeg startet med en aviskollasj, blandet med noen vakre bilder fra en gammel kunstkalender jeg fikk av moren min en gang. Bildene var så fine at jeg aldri har klart å kaste dem. De har ligget i mitt kreative rot i årevis og ventet på riktig øyeblikk. Og kunstneren bak de nydelige bildene var ingen ringere enn Alphonse Mucha.

Dersom du liker å putte ting i bokser, kan man si at han hører hjemme i Art Nouveau, sammen med for eksempel fabelaktige Gustav Klimt. Men det var bare en liten avsporing. En veldig vakker en.

Endelig fikk jeg brukt bildene til noe. Men jeg måtte kill a lot of darlings i dette maleriet! For selv om Mucha-damene var vakre, kunne de ikke få ta hele scenen. Så jeg dekket til, malte over, rev bort, lot noe skinne gjennom og gjemte andre ting nesten helt.

Det er noe litt brutalt med kollasj. Man bygger opp noe vakkert, og så må man ødelegge deler av det igjen for at bildet skal finne formen sin. Litt som livet, kanskje.

Under kråkene finnes det fortsatt spor av aviser, gamle bilder, ornamenter og vakre ansikter. Lag på lag med ting som har vært noe annet før. Nå har alt blitt en del av Kåre og Kira. Og det liker jeg veldig godt. Kråker passer egentlig perfekt inn i et slikt bilde. De er også lag på lag. Litt mystiske. Litt hverdagslige. Litt skumle. Litt morsomme. Veldig elegante.

Kåre og Kira kom flygende inn i livet mitt. Og nå har de altså også flyttet inn i en gammel ramme, oppå restene av street art, aviser og Alphonse Mucha.

Det føles ganske riktig.

Og så er jeg veldig fascinert av magnoliatrær for tiden. De som blomstrer før bladene kommer. Det ser nesten feil ut. Nakne greiner, og så plutselig store blomster. Weirdos …