Luna

Jeg fant denne rammen! Ved noen søppeldunker. Med et frynsete, ødelagt lerret og et maleri inni som var så stygt at det sikkert hadde gitt opp seg selv for lenge siden. Men rammen var vakker. Sånn overdrevent vakker. Gammelmodig, tung, teatralsk, nesten litt for mye. Akkurat derfor måtte jeg ha den.

Min mann var ikke enig.

Jeg husker fremdeles reaksjonen da jeg kom drassende hjem med hele greia, fornøyd som et menneske som nettopp hadde reddet et lite stykke glemt storhet fra en traurig død mellom avfall og asfalt. «Åh nei. Vi har ikke plass til alt mulig crap som samler støv!»

Og altså.
Han hadde jo på en måte et poeng.

Men også ikke.

For noen ting ser bare ut som crap helt til de får sin rettmessige plass i verden.

Så rammen ble med hjem. Og der ble den liggende. Heh ... I årevis faktisk! Som en slags sta påminnelse om at jeg noen ganger tar med meg ting hjem før jeg vet hvorfor. Som om hånden vet noe før tanken gjør det.

Plutselig kom dagen da jeg bestemte meg for å spenne et nytt lerret på blindrammen. Da jeg skulle velge motiv, ville jeg male noe majestetisk. Noe som kunne bære den vakre, litt overdådige rammen.

Hva er vel mer majestetisk enn vakre LunaPus?

Luna bor hos mine foreldre nå. Jeg er allergisk, og vi har flyttet inn til byen, mens hun er en katt som må få være katt fullt og helt. Hos mine foreldre lever hun sitt beste liv! Der får hun rå fisk skåret opp i perfekte biter, som en liten keiserinne med egne kokker. Der har hun hage, frihet og massevis av liv å jakte på. Der får hun være akkurat den hun er, uten kompromiss. Hun er en jeger. En ordentlig en. En sånn katt som må få gå fritt, lytte mot bakken, stivne i kroppen, sikte inn blikket og forsvinne ut i naturen som om hun eier hele skaperverket.

Jeg malte henne ikke som et savn, men som en hyllest. Derfor ble hun blå, mørk og nesten litt eventyrlig, med en lys sirkel bak hodet. Jeg ville male det majestetiske ved henne, den rolige verdigheten, skjønnheten, det gåtefulle. Denne mektige rammen kunne fort ha blitt for mye med feil motiv, men med Luna ble den bare riktig synes jeg.

Siden mannen min også er stor fan av Luna, har han for lengst tilgitt at jeg dro med meg hjem enda en støvsamler.