Ambivalens

Å ønske seg inn, og samtidig få panikk når døren åpnes

Noen illustrasjoner jeg sendte inn til Prosopopeia har kommet på trykk, og det er jo helt vilt egentlig. Verdens fineste tidsskrift, i hvert fall i mitt hode. Så det burde jo bare være stas. Jeg burde hoppe litt rundt og være stolt og si takk og ta det inn. Det er så typisk. Å ønske seg inn et sted, og så få litt panikk når døren faktisk åpnes.

Jeg ville jo dette! Selvfølgelig ville jeg det. Jeg sendte jo inn bidragene med vilje! Det var ikke et uhell. Likevel føles det nesten litt som noe har funnet frem noe fra en skuff som jeg ikke helt hadde bestemt meg for å vise. Som om jeg har lyst til å stille meg ved siden av bladet og forklare meg. Si at de ikke var helt ferdige. At jeg egentlig kan bedre. At jeg bare prøvde noe.

Men redaksjonen så jo noe! De valgte mine bilder, og syntes de kunne stå der. Og kanskje er det det jeg må øve meg på å tåle. At andre kan se noe annet enn det jeg ser. At de ikke nødvendigvis leter etter feilene først. At det jeg opplever som uferdig, kanskje kan oppleves som levende for noen andre.

Det er bare vanskelig å slippe ting fra seg. Så lenge noe ligger hos meg, kan jeg fortsatt tenke at det skal bli bedre en dag. Jeg kan fikse litt til. Endre litt. Tegne på nytt. Redde det. Derfor har jeg alt for mange lerreter og halvferdige prosjekter. De tar egentlig for stor plass. Kanskje de egentlig var ferdige, så ble de overarbeidet, så døde de… Når noe først er kommet på trykk, så er det ute. Da er det liksom blitt sant.

Og da kommer ambivalensen.

Jeg er glad. Jeg er flau. Jeg er stolt. Jeg angrer litt. Jeg vil vise det frem. Jeg vil gjemme meg. Jeg tenker at dette er stort. Jeg tenker at det ikke er bra nok.

Alt på én gang.

Kanskje det er sånn det er å lage noe. Kanskje man aldri står helt støtt ved siden av det man har laget. Kanskje man alltid ser alt man kunne gjort annerledes? Kanskje det ikke betyr at det er dårlig. Kanskje det bare betyr at man bryr seg?

Illustrasjonene mine står på trykk i Prosopopeia… Igjen!! Hurra!

Jeg prøver å la det være nok.