Førjulskos og ettertanke

Førjulskos og stilletid. Jeg anbefaler alle å gjøre noe, bare fordi det er gøy.

Julen er over, men jeg kjenner fortsatt etter hvor jeg var underveis.

Jeg hadde behov for noen steder å lande. Små. Ikke høytidelige. Noe jeg kunne gjøre med hendene, uten at det skulle bli stort.

Akvarellmalingen ble et sånt sted. Til-og-fra-lapper, små ark, papir som allerede hadde en funksjon. Jeg lot vannet gjøre sitt, og lot det bli det det ble. Det slo meg underveis hvor mange det faktisk var å lage noe til. Mange navn. Mange anledninger.

I ettertid ser jeg at disse små maleriene bar mye for meg. De bar stilletid midt i overfloden. Et pusterom mellom forventninger og fellesskap. Et sted å lande, slik at jeg også kunne møte alt det andre med mer åpenhet.

En av gavene ble en hane malt på en skiferstein. Det var overraskende gøy. Og kanskje nettopp derfor traff den. Den var ment som gave til min datters “svigerforeldre” – et ord jeg fortsatt smaker litt på. En ny forbindelse og ny forberedelse, forsiktig og uformell, markert med noe som ikke var kjøpt, men gjort. Den ble tatt godt imot. Og det betydde mer enn jeg hadde trodd.

En hane på skiferstein til mine fine nye venner som har høns. Jammen er jeg heldig som får egg som er hvite, brune, grønne/blå <3

Koselig å bli invitert på fingermat og førjulskos hos gode venner <3

Det var også mange måltider. Bord fulle av mat og samtaler, forskjellige stemninger, forskjellige roller. Jeg var både til stede og litt på siden av meg selv. Det var fint. Og slitsomt. Og riktig.

I etterkant ser jeg tydeligere hvorfor stillheten var nødvendig. Et lite rom der jeg kunne være, uten å være noe for noen.

Nå er gavene åpnet. Lappene har gjort jobben sin. Noen av bildene er kanskje allerede borte. Og det er helt riktig. For det viktigste var ikke at de skulle vare, men at de fikk finnes – akkurat da.

Jeg er omgitt av folk. Av relasjoner som strekker seg litt utover det forventede. Jeg er heldig. Enda er det flere planer for romjulen og nyttårsaften.

Nå er jeg ikke ute etter å konkludere. Bare å merke meg det som fungerte. At det å lage noe, uten helt å vite hvor det skulle ende, bar meg gjennom mer enn jeg forsto der og da. Det føles som noe å ta med seg videre. Jeg vil fortsette med å skape noe forgjengelig og uhøytidelig.

Fortsatt god romjul og godt nytt år.