Stillhetens anatomi

Om døden

Om alt som skjer når ingenting skjer.

Jeg har alltid hatt et greit forhold til døden.
Alle vet jo at den kommer, uansett.

Jeg har mistet flere viktige mennesker i livet mitt.
Kanskje har jeg et litt sykelig forhold til å huske dem.
Jeg husker lukter, lyder og måten de beveget seg på —
som om minnene holder dem levende.
Så lenge jeg husker dem, er de ikke helt borte.

Jeg vet at mange blir triste når minnene blekner —
når de ikke lenger kan se for seg ansiktene, høre stemmen,
huske de små bevegelsene. Jeg forstår det så godt.

Jeg verdsetter mine billedlige minner, lydminner, luktminner.
Jeg savner på høyt nivå.
Og det betyr jo egentlig at jeg har vært heldig —
å ha mennesker som har betydd så uendelig mye for meg.

Da jeg malte dette, tenkte jeg mye på døden og forgjengelighet.
Jeg husker det som om det var i går,
da mamma hentet meg i barnehagen og fortalte at Besten var død.
Hun spurte om jeg visste hva som skjer når hjertet slutter å slå.

Alle var rare. Alle var triste.
Det føltes som om verden aldri skulle bli den samme igjen.

Jeg husker at jeg lurte på hvordan selve forråtnelsen fungerte.
Vi besøkte graven mange ganger,
og jeg tror jeg ville spørre om hvordan skjelettet hans kanskje så ut nå —
hvor lang tid det tok før han ble til bare bein.

Men jeg vet ikke om jeg noen gang turte å spørre.
Jeg var jo så liten.

Jeg husker likevel hvor fasinert jeg var over at mamma og søsknene hennes
hadde reist helt til den lille øya utenfor Stord,
der Besten vokste opp, for å hente den fineste steinen.
De måtte bruke båt for å komme dit,
og jeg syntes det var så imponerende
at de hadde fått med seg den tunge steinen i en liten båt,
og tatt den helt til gravlunden i Telavågen.

Han fikk en nydelig fugl på steinen også.
Og jeg vet at jeg lurte på om noen ville gjort alt det
dersom jeg døde.

Stillhetens anatomi

2024, kull og akryl på lerret, 30 x 90 cm
Om alt som skjer når ingenting skjer.