Et sted å lande

Om uro for det som forsvinner.

Jeg hadde kjøpt meg en ny, luksuriøs malepensel og måtte selvfølgelig teste den ut. Det ble en slags meditativ reise gjennom fargene – jeg følte at de fløt inn i hverandre på en nydelig måte. Fargepaletten kjennes som jord, luft og vann. Visuelt minner den meg om gasser, eller elementer som flyter sammen. Jeg liker det maleriske uttrykket og fryder meg over enkelte av de små «klattene» som skiller seg ut fra det mer svevende.

Bildet er på en måte både mørkt, stille og atmosfærisk – samtidig dramatisk, med mye lys i seg. Den rare dynamikken gjør at jeg stadig vender tilbake til det. Perspektivet endrer seg med humøret mitt.

Jeg skal innrømme at jeg tidvis er livredd for klimakrisen og alt vi gjør med planeten vår. Kanskje derfor måtte jeg få frem en fugl som ikke har noe sted å lande. Kanskje det er skogbrann, kanskje jordskred – jeg vet ikke helt.

Maleriet er ganske stort, og det har alltid hatt en spesiell plass i stuen vår. Det er også barnas favoritt blant de jeg har stående hjemme. En dag var jeg modig og postet det på Instagram. Det kom raskt spørsmål om å få kjøpe det. Jeg tok kanskje litt hardt i med prisen – 6 000 kroner – og det ble heldigvis litt for mye for kjøperen. Jeg trøstet ham med at jeg kanskje kommer til å lage noen trykk en gang, som kan selges rimeligere. Men det har ikke skjedd ennå.

Kanskje vi rett og slett ikke er klare for å miste det fra stuen enda.
Kanskje jeg heller skal prioritere å få laget noen trykk?

Et sted å lande

2023, akryl på lerret, 70 x 100 cm.