Et sted mellom sorg og sommer

Om styrke i vemod.

Om alt som blomstrer like før det visner.

Denne damen, altså.
Hun har satt seg fast i ryggmargen min.

Egentlig synes jeg det er det skumleste i verden å male mennesker. Det er så lite som skal til før det bare ser feil ut – irriterende feil. Men så er det jo noe av det mest interessante å male også. Det er vanskelig, intenst og uforutsigbart. Jeg elsker det, og jeg hater det. Noen ganger føles det som om jeg er i krig med maling, lerret og motiv.

Da jeg malte dette, hadde jeg allerede malt hundreogurten forferdelige portretter på det samme og flere andre lerreter. Jeg ønsket å fange styrke og melankoli.
Samtidig invaderte Russland Ukraina. Vi var i sjokk.
Geopolitisk krig i 2022?! WTF – er vi ikke kommet lenger?
Og vi som nettopp hadde overlevd en pandemi. Er dette en spøk, liksom?

Midt i det absurde skjedde det noe. Jeg traff noe i blikket hennes.
Solsikkene ble symboler – Ukrainas nasjonalblomst.
Ravnen kom som et slags motstykke; klok, mørk, bærer av urgammel mystikk.

Når jeg kaller maleriet Et sted mellom sorg og sommer, er det fordi det beskriver følelsen av å stå midt mellom verdens tragedier og hverdagslivets krav.
At det er krig i Europa, mens jeg planlegger sommerferie og smører matpakker.
Det er så merkelig, så absurd, og samtidig helt sant.

Et sted mellom sorg og sommer.
2022 Akryl og kull på lerret, 40 x 40 cm